torsdag 10. mai 2012

Om utdanning, kvalitet, og Vanebo

Tidligere Fpu-leder, nå Civita-lærling, Ove @Vanebo besvarer i gårsdagens Universitas sitt eget spørsmål «Hva er kvalitet i utdanningen?». Jeg er generelt positivt innstilt til mer kvalitet i utdanningen, men etter å ha lest Vanebos kronikk, er jeg positivt overbevist om at spørsmålet om hva kvalitet er, ikke bør overlates til Vanebo og hans meningsfeller.

For eksempel skriver Vanebo at «regjeringen prøver å få til et begrep om kvalitet, bl.a. gjennom forskriften om kvalitet i høyere utdanning. Dessverre er ofte utfallet at man konkluderer med at det ikke er mulig å rangere noe som helst.» Så Vanebos definisjon av kvalitet i høyere utdanning er «noe som helst som kan rangeres»?

Videre skriver han, om sin tid som ungdomspolitiker, at «jeg kan knapt huske at temaet kvalitet var på dagsorden. Kanskje fordi vi vet for lite om emnet?» En annen mulig årsak til denne påståtte historiske mangelsykdom er jo at Vanebo ikke har noe godt begrep om hva kvalitet faktisk er, og at dette ualminnelig arrogante «vi» egentlig bare har én referent i den virkelige verden. Den tolkningen understøttes av (i) setningen «skal man legge til grunn [for [måling av?] kvalitet] tilfredshet, karakterer, erfaring blant professorene eller mer eller mindre diffuse begreper som «originalitet»?» hvor svaret gjennomgående er «nei», og (ii) at Vanebos løsning på problemet er studiekvalitet.no, hvor ingen av indikatorene sier noe om kvalitet. 

Jeg kunne gått gjennom hver enkelt indikator, men nøyer meg med to: En av indikatorene er poenggrenser for å komme inn på de respektive utdanningene, som er et absurd mål på kvalitet, i og med at dette er et mål på noe som skjer før studenten begynner på utdanningen, og altså ikke kan si noe som helst om utdanningens kvalitet. En annen er «verdier fra kandidatundersøkelsen», som er subjektive gjennomsnittsvurderinger på et så høyt abstraksjonsnivå at de ikke på noen måte kan gi noen informasjon til dem som tilbyr utdanningen om konkrete tiltak for å gjøre utdanningen bedre (som i følge den ovenstående tekst er et viktig poeng for Vanebo), og like gjerne kan si noe om for eksempel generell trivsel som for eksempel god og formålstjenlig underveisvurdering, eller godt skrevet pensum, eller inspirerende forelesninger, og dermed ikke sier noe meningsfullt om kvalitet.

(Men hadde vi kunnet gi en informert sammenlignende beskrivelse, utdanning for utdanning, av studiets underveisvurdering; eller av pensum, for eksempel om det var godt skrevet, relevant, oppdatert og interessant; eller av forelesningene, for eksempel om de var inspirerende og relevante; eller av kontakten mellom studenter og vitenskapelige ansatte; eller av den hjelp, støtte og oppfølging utdanningenes respektive administrasjon gav studentene; eller av sammenhengen mellom utdanningens beskrevne kompetanseområder og hvordan disse er operasjonaliserte og realiserte i undervisningen, og vurderte mot slutten av utdanningen; osv, osv, kunne vi nærmet oss en beskrivelse av en utdannings kvalitet.)

Vanebo skriver også at «muligens bidrar også manglende kunnskapsoversikt til at enkelte universiteter blir monomane innenfor visse områder, og kun opptatt av det man er god på.» Muligens? Dette er latterlig. Har Vanebo en god grunn til å mene dette, bør han komme med den. Ellers er det jo bare en håpløs spekulasjon. Når i tillegg «manglende kunnskapsoversikt» skal bøtes på med studiekvalitet.no, hvis innhold ikke kan sies å komme inn under noen meningsfull definisjon av kunnskap, blir det absurde fullkomment.

Ellers er det nivå av arroganse her, som det er vanskelig å vite om man skal le eller gråte av. Oppsummert er Vanebos poeng noe slikt som at «frem til nå har absolutt ingen i hele Norge visst noe om kvalitet, alle andres forsøk på å si noe om det har vært neglisjerbare, mens vi derimot, både (i) vet hva det er, og (ii) har laget en kvalitetsoversikt som alle dere andre kan bruke». Tenker Vanebo på seg selv som en slags kvalitetsjesus?

«Til sist er åpenhet også et godt prinsipp.» Jadda jadda. Men å bruke et ideelt prinsipp som brekkstang og finklær for et misforstått tiltak neddynket i blå-blå ideologi, burde rammes av noen andre gode prinsipper, som for eksempel prinsippet om generelt å avstå fra kynisk og instrumentell bruk av gode prinsipper.

onsdag 2. mai 2012

Lukt av hasj og løk, snitting av fitter

Hans Rotmo har i dag fått mye oppmerksomhet (NRKVG) og til dels sterk kritikk for teksten til sangen «Vi fra andre», som ifølge Rotmo selv er ment som et innspill i innvandringsdebatten. Teksten er bygget over Wergelands «Vi ere en nasjon vi med»; originalens «vi» er beholdt, men denne gangen er det altså «innvandrede til Norge» som er den pronominelle referenten, og sangen blir dermed en katalog over hva dette «vi» er, gjør og mener per i dag. Sangen kan lastes ned fra Rotmo sin egen hjemmeside, hvor du også kan lese Rotmos egen kommentar til teksten.

«Vi fra andre» er hentet fra denne plata. 
Mange har i dag ment at sangteksten er rasistisk, at den fremmer stereotypier, og at den ikke har noen rot i virkeligheten. For eksempel fremstilles innvandrede som at de (generelt, må man tro, det er et ganske stort «vi» her) lukter løk og hasj, at de snylter på velferdsstaten, at de ønsker en total omveltning i samfunnet, og så videre. Verseparet «Omskjæring er vår kultur/Og vi har mer på lur» viser tydelig at «vi» bringer med seg en kultur som ikke bare er eksotisk men også uakseptabel i et samfunn tuftet på vestlige verdier, og at de også har en ukjent og potensielt truende side, altså at det er «mer der det kommer fra».

Jeg mener imidlertid at dem som har reagert i dag, ikke har sett nøye nok på teksten: Dette er opplagt ikke ment rasistisk, men derimot satirisk. Via det selvbekjennende «vi»'s håpløst virkelighetsfjerne gjennomgang av sin gruppes grunnleggende felles kjennetegn, demonstrerer Rotmo med all mulig tydelighet hvilket forvrengt, misforstått og stereotypt bilde «folk flest» har av «innvandrere», et bilde som gjennomgående ser ut til å være dannet langt fra enhver reell kontakt med den virkelige verden – altså de menneskene som grupperes under dette bildet, og deres handlinger og holdninger. Resultatet blir gjerne, som teksten så utmerket viser, en meningsløs collage av løst og fast, rykter og fordommer, halv- og usannheter, og håpløse generaliseringer. Dette bildet – som dermed selvsagt blir mytisk, og enten ikke i det hele tatt, eller i veldig liten grad, basert på en reell virkelighet – blir så igjen brukt til å snakke om alle innvandrere som en homogen gruppe med essensialistiske fellestrekk, hvis essens er kvalitativt forskjellig fra «vår».

Det Rotmo gjør, er å gradvis gjennom teksten dekonstruere dette «vi»-et leseren/lytteren starte med, slik at det, nå vi nærmer oss slutten, refererer til så mye likt og ulikt, at det ikke lenger kan referere til noe som helst, og i hvert fall overhodet ikke til «alle innvandrede», som så igjen blir et intetsigende konstrukt, altså uten reelt innhold. Vi står dermed igjen med en ubrukelig gruppebetegnelse, og må, for å skape ny mening, benytte oss av et mer presist, informert og virkelighetsnært språk.

Dermed fungerer teksten på minst to plan: Den blir en slående og presis satire over hvordan de fleste av oss så altfor ofte snakker om «oss» og «dem», ved at Rotmo fjerner karakteristikkene så radikalt fra den virkelige verden, og så bruker disse til å beskrive en hel og ekstremt kompleks og sammensatt gruppe. Derigjennom blir denne gruppen så heterogen at den ikke kan sies å eksistere – jf. verselinjen «hver tyrkisk mexicansk polakk» – og vi blir dermed, når teksten er ferdig, overlatt begrepsløse til oss selv, og tvunget til å reeksaminere det språk og de gruppebetegnelsene (og, om vi i det hele tatt skal/bør ha gruppebetegnelser) vi til nå har hatt.

Bra av Rotmo!