søndag 29. januar 2012

Bør vi starte øktene med å presentere øktens læringsmål?

Det er etter hvert blitt opplest og vedtatt at man kontinuerlig, og så tydelig som mulig, skal kommunisere for elevene hva som er målene for læringsaktivitetene i en økt – altså læringsmålene. På Utdanningsdirektoratet (Udir) sine sider om vurdering for læring (VFL) står det for eksempel at «målene kan kommuniseres som for eksempel dagens mål eller ukens mål som kan skrives på tavla eller de kan stå på ukeplanen. Det viktigste er ikke hvor det står, men at elevene hele tiden blir minnet på hva det er de skal lære» (min uthevning). 

(Det er forøvrig en meget god grunn til at denne praksisen ikke kommer til å endre seg med det første, men snarere kommer til å styrkes. Prøv å gjette hva denne grunnen er! (Forslag til) svar i tredje siste avsnitt.)

Måten dette ofte gjøres i praksis, er at læreren starter timene med for eksempel å skrive på tavlen, eller på den første sliden i en presentasjon, målene for økten.

Så er spørsmålet: Er dette alltid den mest formålstjenlige måten å gjøre det på?

På bloggen til nettstedet Critical Explorers (som jeg anbefaler, masse bra læringsressurser) har Mike Fishback skrevet en post hvor han utfordrer denne tankegangen. Hans tre hovedinnsigelser er at det å kommunisere læringsmål (objectives) til studentene i forkant av læringsaktivitetene
  • sends a strong message about who is driving the learning
  • gives away the ending before the uncovering even begins
  • discourages students and teachers from pursuing potentially constructive lines of inquiry that appear tangential to the objectives
Læreren er sjefen, man begynner med slutten, og det er lite rom for eventuelle interessante avstikkere fra den linjen som er lagt. (For en videre begrunnelse av de tre punktene henviser jeg til lenken over). Her må imidlertid bemerkes: Forfatterens argumentasjonen bygger på en grunnidé om et exploratory classrom, et tilrettelagt læringsrom, student-drevet læring, og en lærer som kanskje virker mer som fasilitator for elevenes læringsprosess enn den strenge klasselederrollen vi er på vei tilbake til i dag – og i et slikt miljø vil det å starte timen med å avsløre målet selvsagt ødelegge hele poenget.

Når det er sagt: er ikke dette bare det vi kjenner om induktiv eller problembasert læring (om enn i en mer radikal form), altså at man begynner med et problem eller en utfordring, på et mestringsnivå tilpasset elevenes evner, og så – gjennom eksperimentering og utforskning av forskjellige løsningsalternativer – ender opp med en forståelse som for eksempel kan formuleres i en generell lov, eller overføres til og benyttes i andre sammenlignbare situasjoner.

Poenget her er likevel ikke at det ene er bedre enn det andre. Det som er problemet, er at det kan se ut som om et sentralt delelement av satsningen på VFL og de konkrete praksiser det medfører, fremmer én type undervisning fremfor en annen – og at vi kanskje kollektivt tar et ubevisst valg om undervisningsform som ikke er pedagogisk begrunnet eller tilpasset elevene, men som er adjungert til en rådende norm.

Hvilket bringer meg over til spørsmålet jeg stilte over: hvorfor kommer ikke dette til å endre seg med det første? Den reflekterte leser, som på toppen har en smule lærererfaring, har sikkert gjettet svaret: Elevundersøkelsen, ja.

En høy skår på elevundersøkelsen er etter hvert blitt – ja, hva skal man si? Viktig, er vel et passelig pent  ord (alt etter hvor i landet man er). Det er ingen av spørsmålene som eksplisitt går på om læreren tilkjennegir læringsmål i starten av en økt, men det er likevel flere hvor dette er, om ikke den eneste, så i hvert fall den mest naturlige og nærliggende, måten læreren kan få klassen sin til å gi henne en god skår (lenke til spørsmålene for Vg1–Vg3).

Min forrige post inneholder forøvrig en god demonstrasjon av et opplegg, med formodentlig høy læringseffekt,  hvor det ville ha vært helt ødeleggende å annonsere læringsmålene i forkant av timen – samt en utilslørt fremlegging av de politiske konsekvenser man bør trekke av blant annet den og andre tilstøtende innsikter.

"Measurable outcomes may be the least important results of learning"

Sitatet over er etter hvert blitt en slager, jeg har sett det i litt forskjellige varianter, og er litt usikker på opphavsmannen (eller mer sannsylig kvinnen i dette tilfellet). Uansett, det er verdt å minne hverandre på en gang i blant, om ikke annet så for å reflektere litt over – og kanskje nå mer enn noen gang, nå som det etter hvert kan se ut som om det eneste kriteriet for viktighet, er målbarhet.

Alfie Kohn, som jeg ikke hadde hørt om før i kveld, inkorporerer slagordet i den litt halvlange snutten under (hold ut til etter summepausen, det er da det blir interessant), hvor han beskriver et undervisningsopplegg som kanskje kan inspirere oss alle – men kanskje ikke minst real- og naturfagsdidaktikerne blant oss, som, om jeg har forstått det riktig, ikke alltid er like tilfredse med hvor mye tid de kan bruke til ekte utforskning, eksperimentering, refleksjon og kritisk tenkning, gitt de ganske detaljert spesifiserte kompetansemålene i lærerplanen de er pålagt å dekke over.
   



Ellers er vel dette et godt eksempel på induktiv læring, eventuelt problembasert læring, som kanskje, slik kravene til lærernes praksis både er formulert og blir operasjonalisert i dag, i mindre grad blir benyttet i undervisningen enn det kunne og burde (og det poenget skal jeg komme tilbake til i en senere post).

[Oppdatering 29. januar, 21:34:] Det er selvsagt Linda McNeil, profesor i utdanningsvitenskap ved Rice University, som først formulerte ovensiterte sitat (og hun skrev significant, og ikke important).

Likte du denne? Her er noen flere poster om det samme temaet:

onsdag 25. januar 2012

Hverdagen under testregimet

En liten hverdagshistorie fra skolenorge: M–––– skole hadde fått tallene fra de siste nasjonale prøvene. Resultatene var litt bedre enn forrige gang, og skolen lå også over snittet både i kommunen og på landsbasis.

Rektor sendte ut et skriv til sine lærere, hvor han kommenterte tallene. Han var naturlig nok fornøyd med årets prestasjoner, men mente fortsatt at det var et potensial for videre utvikling. Nå gjaldt det å identifisere de elevene som lå akkurat på grensen mellom ett mestringsnivå og det neste, og sette inn en ekstra innsats for å gi dem det lille løftet de trengte for å komme opp på et høyere nivå. 

Noen som kjenner seg igjen? (Og nei, dette er ikke en osloskole, men en skole i en middels stor kommune et godt stykke fra hovedstaden.)

Dette høres jo helt tilforlatelig ut: Bør man ikke sette inn litt ekstra ressurser på å løfte noen elever et ekstra hakk, slik at den samlede statistikken blir litt bedre? En helt naturlig tilpasning til testregimets logikk; og samtidig i diametral motstrid til helt grunnleggende prinsipper skolen er ment å bygge på.

I opplæringslovens § 2-1 står det at «barn og unge har … rett til ein offentleg grunnskoleopplæring i samsvar med denne lova og tilhøyrande forskrifter»; det står ingenting om at noen elever har mer eller mindre rett enn andre. Og i opplæringslovens § 1-3 om tilpasset opplæring står det at «opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven»; det står ingenting om at denne tilpasningen skal tilgodeses noen utvalgte elever, til fordel for andre.

Alle elever skal bli gitt, og har krav på, den samme gode oppfølgingen, den samme kvaliteten på undervisningen. Alle elever har krav på et opplegg som tar utgangspunkt i de ferdigheter og det nivået de er på; som videreutvikler deres unike evner og anlegg; og som bringer dem videre i deres egne individuelle læringsprosesser, i deres eget tempo.

Derfor: Om man nedprioriterer noen elevers undervisning og oppfølging til fordel for de elevene som gir utslag på statistikken, så er det faktisk et brudd på skolens lovpålagte formål.

Logikken som ligger bak rektors tankegang er noenlunde som følger: Når det er knyttet noen fordeler til gode resultater på en prøve, og noen ulemper til mindre gode resultater (et eventuelt påslag i lønna, et positivt eller negativt oppslag i lokalpressen, økt eller redusert søkertall, det generelle snakket på bygda), og når det er en reell praktisk og organisatorisk mulighet til å ta grep som forbedrer resultatene på denne prøven, så er det naturlig å kanalisere ressurser dit de gir størst uttelling på statistikken – som i dette tilfellet vil si å oppfordre sine lærere til litt ekstra oppfølging til de elevene som enklest mulig kan løftes ett mestringsnivå på skalaen for de nasjonale prøvene. Noen få elever vil skåre på det høyeste nivået uansett, og det vil dermed være bortkastet tid og ressurser å prøve å løfte dem enda mer; mens noen elever vil aldri skåre høyere enn det laveste nivået, og vil dermed aldri gi noen valuta for eventuell ekstra innsats.

Skoleeiere, skoleledere, og lærere er stort sett helt vanlige mennesker; de aller færreste handler utifra ond vilje, eller med et bevisst ønske om å forfordele noen elever (antar jeg, eller jeg ønsker at det skal være slik, velg selv). Hvorfor så denne oppfordringen fra en helt vanlig rektor, som både er urettferdig, og i utakt med skolens intensjon og formål? Heri ligger det mest problematiske i testregimet som rir skolen nå: rektors atferd her er en helt rasjonell respons, en helt naturlig reaksjon på en erfart dynamikk i et system; og det krever faktisk litt ekstra tid og tankekraft for å kunne se bak denne naturlige instinktive reaksjonen.

Akkurat denne lille historien har en positiv avslutning: Skrivet fra rektor ble tatt opp på et senere møte i kollegiet. En av lærerne hadde på forhånd tatt seg tid til å tenke igjennom hva det faktisk ville gjøre med hennes undervisningspraksis om hun skulle følge oppfordringen om å identifisere elever som lå på vippen, og gi dem ekstra oppmerksomhet. Da dette kom opp på møtet, kunne hun derfor si som så: «Er det egentlig riktig å gjøre dette? Har ikke alle elevene krav på å få en like god undervisning?»

Svaret fra rektor var at selvsagt, det har de jo – vi skal jo se alle elevene, akkurat like mye.

Andre poster som på forskjellig vis drøfter testingens «makt over sinnene»:

onsdag 18. januar 2012

LPU-rapport 1/2012: På terskelen til programspesialisering: Hva gjør LAP-studentene etter PPU?

Som noen lesere av herværende blogg allerede vil vite, er jeg p.t. fortsatt lektorstudent ved Universitetet i Oslo. I forlengelsen av dette er jeg også styremedlem i Blinderns tøffeste og sannsynligvis mest produktive studentforening, nemlig LPU – Lektorprogrammets programutvalg.

Fra 3. januar, i ukene før undervisningen her på Blindern starter opp, og som studenter flest bruker til å komme seg til hektene igjen etter jule- og nyttårsfeiring, sammenfattet vi data fra en spørreundersøkelse vi gjorde mot slutten av forrige semester, og utarbeidet en rapport på bakgrunn av analysene av tallene våre.

Nå foreligger den endelige rapporten i all sin prakt, titulert som denne posten.

Jeg er den første til å erkjenne at dette ikke har allmenn interesse, utenfor den meget enge krets av mennesker interesserte i organisatoriske sider ved lærerutdanning på universitetsnivå. Men (i) dette er bloggen min, og her gjør jeg hva jeg vil, og (ii) den ser så pen ut at jeg ikke kan la være å vise den frem.

Under er den publisert i visningsverktøyet issuu.com, som er et ganske kult (og gratis) nettbasert program særlig egnet for magasiner, aviser, og lignende. Den leser ikke word-dokumenter så bra som man kunne ønske, men det ser kult ut uansett. Klikk på expand, og så det lille ensideavgangenikonet oppe til høyre, så blir det bra. Ellers er det en lenke til en pdf-utgave av rapporten her.

mandag 16. januar 2012

Forsterket (!) lærerutdanning

«Forsterket lærerutdanning» er navnet på Utdanningsetaten i Oslo (UDE) sin satsning på kompetansebygging for nyansatte, nyutdannede lærere i osloskolen. Gjennom et femti timers opplegg fordelt på helgeseminarer/m overnatting på Holmenkollen Park Hotell Rica skal man motvirke praksissjokk for, og tilkjennegi forventninger til, nyutklekkede lærere fra høyskole og universitet (program for forrige kursrekke (2010–11) her).

Jeg har enda noen semestre igjen på universitetet lærerutdanning før jeg eventuelt er i målgruppen for et slikt kurs, og har dermed naturlig nok ikke persolig erfaring med seminarenes utforming og innhold. Likevel er det noe med denne kursrekken, og da særlig tittelen, som både skurrer litt, men som fremfor alt gjør meg overmåte nysgjerrig på hva den faktisk inneholder.

For eksempel: «Forsterket»? Det er nesten ikke mulig å mer eksplisitt implisere at den utdanningen som mine tidligere medstudenter og per nå ferske lærere har, og jeg selv om så smått skal få, er «svak». Hvorfor skulle man ellers ønske seg en forsterkning? Er dette navnet et representativt uttrykk for det synet UDE har på den kompetansen nyutdannede lærere som ansettes i osloskolen tar med seg fra sine respektive studiesteder? Og er dette en velkomsthilsen fra sin nye arbeidsgiver som nyutdannede lærere setter pris på?

Og videre: Kurset er altså femti timer. Det er nærliggende å anta, særlig gitt tittelen, at fokuset er på å dekke de mangler som UDE har ment seg å registrere at nyutdannede lærere har – og som man derav må slutte, er det samme som i etterkant å forsøke å lukke avvik fra den standard UDE mener lærerutdanningene burde hatt.

Hva legges det så vekt på, hva er pensumet? Og fremfor alt, hvordan bør de som faktisk driver med lærerutdanning, ved universiteter og høyskoler, lese og eventuelt agere på det som vil være en implisitt kritisk analyse av den utdanningen de tilbyr per i dag sitt innhold – en kritisk analyse som kommer fra sluttbrukerne av det produktet lærerutdanningene tilbyr?

Og endelig: På UDEs info- og påmeldingsside for deltagelse på forsterket lærerutdanning lyder det første avsnittet som følger:
I Osloskolen dokumenteres elevenes læringsutbytte systematisk. Dette gir deg som lærer et godt utgangspunkt for å planlegge og gjennomføre undervisning av høy kvalitet.
Hm. Det er ikke bare hva som faktisk står – og hva som blir vektlagt gjennom å bli frontet – men også hva som ikke står (man kunne funnet noen alternative fokuspunkter her). Kurses man i videre pedagogisk og fagdidaktisk profesjonsutvikling, eller er «forsterkningen» en disiplinerende sekundærsosialiserende intervensjon for så smertefritt som mulig å innføre de yngste og ferskeste (og lettest påvirkelige?) ansatte i osloskolen i dennes særegne struktur og ideologiske profil?

Etter- og videreutdanning, livslang læring, kompetansebygging, er jeg selvsagt grunnleggende og utelukkende positiv til, og noe som også er høyt etterspurt blant lærere i skolen generelt. Spørsmålet er om tilbudet om forsterket lærerutdanning møter det konkrete og unike behovet for den angjeldende målgruppen på en adekvat måte – også sett opp mot for eksempel et mer lokalt tilbud om oppfølging og veiledning av nyutdannede.

Men det vet jeg jo ikke noe om, for jeg har jo ikke vært der! Så derfor: Om det er noen der ute som har deltatt på utdanningen, eller som kjenner noen som har gjort det, så er jeg så nysgjerrig på hva som skjer der at jeg nesten holder på å dø på meg. Så bidra gjerne med en liten (eller stor) rapport eller kommentar under denne posten om du sitter på førstehånds kjennskap til UDEs forsterkede lærerutdanning!

[Oppdatering 16. jan, 23:00:] Jeg har blitt korrigert på noen faktiske feil i dette innlegget: Det er ikke helgesamlinger på Holmenkollen Park Rica Hotell, samlingene skjer i arbeidstiden. Og det var bare den ene gangen (i høst?) at det var overnatting der.  
Holmenkollen Park Rica Hotell. Sweet! Åsted for
seminarsamlingene i UDEs forsterkede lærerutdanning.
 

søndag 15. januar 2012

Møkkaland

Når to ting skjer samtidig, kan man finne mye ut om hva en gruppe mennesker – for eksempel innbyggerne i et land, for eksempel Norge – mener er viktig, ved å sammenligne reaksjonene på de to hendelsene.
Plumbo. Harmløse bønder.

Plumbos feilslåtte og tankeløse moccmannvits under gårsdagens (lørdag 14. januar) Spellemannpris ble møtt med unison fordømmelse i alle tenkelige medier – vi må kunne kalle det en storm.

Erling Borgens avsløring av Aker/Kværner, og dermed via eierskap den norske stats, medansvar for drifting av amerikanernes torturleir på Guantanamo-basen på Cuba, som stod på trykk i Dagsavisen tidligere samme dag, ble møtt med ... du fikk det ikke med deg, sier du? En flau bris, om vi skal legge godviljen til.

(Og jadda, her skulle vi hatt et storm-o-meter, som kunne gitt oss et nøyaktig responsmål i etterkant av alle tenkelige nyheter, og dermed mer empirisk tyngde til slike sammenligninger. I påvente av teknologien kan du for den videre analysen bare anta at jeg har rett. For det har jeg.)

Aker/Kværner. Torturister.
Plumbos vits var kanskje tankeløs, kanskje sårende, opplagt uprofesjonell –  men likefullt en ubetydelig bagatell. At Aker/Kværner, hvor den norske stat eier aksjer for fem milliarder (fem tusen millioner), mellom 2002 og 2004 hadde kontrakter på Guantanamo for 350 millioner; at de «bygde kennel og treningsbane for torturhundene, og ... reparerte fangecellene»; at amerikanske fly som fraktet såkalt ulovlig stridende fra krigssonene i Midtøsten til tortur Guantanamo, har mellomlandet på norske flyplasser; at den norske stats representanter, innbyggerne i Norges egne tillitsvalgte, verken har reagert overfor Aker/Kværner eller amerikanske myndigheter – og at sannheten om dette har blitt aktivt sensurert av statskanalen NRK, er – vel, hva skal man si, hva kan man si? Skandaløst, tragisk, opplagt kriminelt – og nesten helt ufattelig.

En rimelig innvending mot denne analysen er at den plumpe moccavitsen var et slags sjokk, en overraskende enkeltstående hendelse, kringkastet for hele nasjonen i beste sendetid en lørdag kveld. Borgens avsløringer er selvsagt langt mer alvorlige – men mye er allerede kjent for mange, for eksempel gjennom en reportasje på TV2, hans siste dokumentarfilm Døden i Camp Delta, og tidligere artikler han har skrevet om temaet. Men likevel: Jeg kan virkelig ikke huske at noe av dette, i alle årene det har vært kjent, har skapt noe som kan sammenlignes med Spellemannpris-spetakkelet i går og i dag.

I ren refleks reagerte alle på Plumbos vits, og antok at det var et utslag av rasisme. Heri tror jeg at problemet ligger: Vi vet rett og slett ikke hva rasisme er.

Barack Obama. Både ter seg og kler
seg bedre en plumbobøndene, men
er ansvarlig for USAs ubemannede
dronefly, som de siste månedene
har drept hundrevis av
mennesker i land som Jemen
og Pakistan, uten rettergang.
Rasisme er systematisk negativ forskjellsbehandling grunnet i antatt tilhørighet til en antatt bestemt gruppe mennesker, altså en rase. Høyres Torbjørn Røe Isaksen skal få gå foran med et dårlig eksempel: I et innlegg på bloggen sin om at han tok feil om Irak-krigen, skriver han at «fasiten i Irak er ... nesten 5000 drepte koalisjonssoldater og over 100 000 sivile døde». Kan det være tvil? Noen mennesker er viktigere enn andre. 5000 amerikanere er viktigere enn 100 000 irakere (det egentlige tallet er langt høyere, sannsynligvis nærmere en million enn 100 000, som kommer på toppen av de vanvittige drapstallene forårsaket av amerikanernes og britenes systematiske bombing av Irak i årene mellom de to krigene). Et godt forhold til USA – gjennom subsidiering av den amerikanske krigsindustrien med hundrevis av milliarder kroner gjennom forestående flykjøp, bygging av torturfengsler for dem og deltagelse i krigene deres – prioriteres fremfor menneskeverdet til de menneskene som blir offer for denne politikken.

Det vi har vært vitne til i dag og i går, er møkkakulturelitens misforståtte sosiale engasjement. Rasistene her er ikke Plumbo (de er sikkert rasister de også; forskjellen er at de i den store sammenhengen er helt harmløse). Rasistene her er Norge og nordmenn som sådan, som nasjon, og det verdensbildet vi holder oss med, som igjen legger premissene for de valgene vi tar og den politikken vi fører – og som leder oss til kun å trekke på skuldrene når noen av oss hjelper til med å bygge amerikanske torturkammer. De som blir sendt dit, er jo bare gærne arabere, og de er jo ikke som oss.

Fy faen for et jævla forpult fittehøl av et møkkaland vi er.

[Oppdatering 15. jan. 19:30:] Dette må være møkkakulturelitens pinligste døgn ever. Skal vi bedømme kulturelitens prioriteringer etter intensiteten i deres reaksjoner, så er dette et grelt eksempel på elitens misforståtte sosiale engasjement. At NRK skal ha et «krisemøte» om dette, som de meldte på Dagsrevyen nettopp, er bare helt noldus – særlig når det er det selvsamme NRK som bevisst feilinformerer når det faktisk skjer noe viktig i verden. Rydd opp i eget hus!

Jeg har fått litt kritikk for den siste setningen i innlegget over. Jeg skrev det tidligere i dag, da det virket som om det plutselig var greit å bruke alle slags nedsettende ord, med alle slags betydninger, bortsett fra noe som kunne bli tolket som «rasistisk». Om det skulle være noen tvil: Dette var et (kanskje litt hjelpeløst) forsøk på sosial satire; det overordnede poenget her er uansett at det som skjedde på Spellemannprisen i går er en bagatell sammenlignet med det som skjer ellers i verden hele tiden.

 

søndag 8. januar 2012

Per Egil Hegges manglende språkforståelse

Per Egil Hegge, i en
mer behersket utgave.
NRK1s Debatten torsdag 5. januar brakte et bemerkelsesverdig kraftfullt utfall mot de rettsoppnevnte psykiatrisk sakkyndige som har vurdert den psykiske tilstanden til Anders Behring Breivik, fra en for anledningen overraskende oppbrakt Per Egil Hegge, til daglig språkspaltist i Aftenposten. Hegge brukte en rekke nedsettende karakteristikker på de to psykiaterne, gikk langt i å kalle dem dumme – begrepet «uformuende» (intellektuelt sådan, måtte vi anta) ble brukt i hvert fall to ganger – og brukte denne analysen som utgangspunkt for et argument for den endelige sakkyndigrapportens utilstrekkelighet.

Jeg har ingen formening om den psykiatriske vurderingen av Behring Breivik. (I en nasjon som snart utelukkende består av rettspsykiatere, er det nok av andre til å gjøre den jobben.) Denne posten skal derimot vurdere Hegges vurdering av rettspsykiaternes intellekt, mer presist det Hegge selv tok utgangspunkt i for sin vurdering: sammenhengen mellom en formulering i den endelige sakkyndigrapporten og en uttalelse fra en av de sakkyndige, Torgeir Huseby, i det rapporten var ferdigstilt og ble overlevert påtalemyndighetene.

Huseby uttalte da at han og hans kollega «ikke er i tvil» om rapportens konklusjonen. Samtidig står det, som Hegge korrekt refererte under debatten, i rapportens siste setning før den endelige konklusjonen (s. 242) at «alle de ovenstående vurderingene er basert på et klinisk skjønn som innebærer usikkerhetsmomenter». En utvilsom konklusjon som inneholder usikkerhetsmomenter? Hegges poeng var at det ikke kan være mulig å på den ene siden si at man aldri har vært i tvil, og på den andre siden skrive i rapporten at det finnes usikkerhetsmomenter – et poeng som høres tilforlatelig ut. Enn videre, ifølge Hegge, blir dette enda verre (og følgelig psykiaternes «[intellektuelle] uformuenhet» enda mer eklatant) av at man ikke på det daværende tidspunktet skjønte at rapporten kom til å tilfalle offentligheten (noe den også gjorde), og at denne grove selvmotsigelsen dermed ville bli allment kjent.

Vel og bra. Antar vi premissene, må vi si oss enige i konklusjonen: Disse psykiaterne kan ikke ha hatt den intellektuelle kapasiteten som skal til for å utføre en så komplisert vurdering; de forstår jo knapt hva ord betyr; og følgelig bør retten se bort fra rapportens konklusjon eller oppnevne nye psykiatere som kan foreta en ny vurdering (disse slutningene overlot Hegge publikum å trekke selv).

Men er det virkelig så enkelt? Psykiaterne har foretatt en kvalitativ vurdering av et levende menneske, opp mot kriteriene psykiatrien setter for åndsfriskhet eller manglende sådan, og opp mot kriteriene jussen setter for straffetilregnelighet. En slik vurdering vil alltid innebære et element av skjønn. Å påpeke dette i en avsluttende bemerkning i en rapport er ikke et tegn på et sviktende intellekt, eller manglende språkforståelse, men på vitenskapelig redelighet – selv i de tilfeller hvor man er helt sikker på konklusjonen.

Så det Hegge tolker som en selvmotsigelse, er derfor bare språkbruk med et litt annet meningsinnhold enn det Hegge øyensynlig forutsetter eller er vant til: Der hvor Hegge har tolket bruken av frasen «ikke i tvil» som en referanse til en eksklusiv kategori (hvor det positive av tvil er identisk med det negative av ikke-tvil), har rettpsykiaterne brukt den slik man er vant til innen vitenskapen, nemlig i betydningen «alle bevisene jeg har sett til nå tyder på at konklusjonen er riktig, selv om jeg alltid anerkjenner et visst nivå av skjønn i vurderingen av et hvert fenomen i den virkelige verden, samt muligheten for at nye momenter kan komme til og dermed tvinge meg til å justere min oppfatning».

Det er også interessant at Hegge viser til at rapporten, og dermed den angivelige selvmotsigelsen, ville bli kjent for offentligheten, og at dette dermed kom til å skade rapportens troverdighet enda mer. Det er altså ikke psykiaternes språkbruk som er det verste, men at språkbruken blir allment kjent? Problemet er at folk flest er endimensjonale, og ikke kan takle språklige kategorier uten vanntette skott? Jeg tror faktisk at dagligtalens bruk av ordet tvil er nærmere den vitenskapelige enn Hegges kategoriske: Er det ikke nettopp de gangene vi aktivt påpeker vår mangel på tvil om en sak, at vi åpner for muligheten for at faktum kan være et annet enn det vi påstår?
Oslo er hovedstaden i Norge
Jeg er helt sikker på at jeg så Jonas Gahr Støre på Rimi i går!
At psykiatere, i likhet med alle andre fagfolk, og til og med absolutt alle andre generelt, kan ta feil, er jeg ikke uenig med Hegge i. Men at det går an å være helt sikker, og å si det, og samtidig erkjenne at det er tvil – rett og slett fordi enhver formening om verden alltid vil innebære et element av tvil – bør være helt uproblematisk.

I og med at hele grunnlaget for Hegges vurdering står og faller med denne påståtte inkonsekvensen, og at en nærmere analyse faktisk gir et diametralt motsatt utfall (rettspsykiaterne er ikke dumme, men derimot vanlig smarte), faller jo hele argumentasjonen sammen; og dette er uheldig, av flere grunner:

  • NRK har et redaktøransvar. Selv om Hegge er regnet for å være en språkekspert, bør ikke NRK anta dette uten å sjekke. Det hadde vært uproblematisk å ta en kjapp telefon til en hvilken som helst vitenskapsteoretiker for å få vurdert Hegges argumentasjon.
  • Hegges raljering med rapporten, med de sakkyndige, og særlig med deres språklige formuleringer, fikk i det alt vesentligste stå uimotsagt. Det hadde vært uproblematisk å finne noen som kunne representert et alternativt syn.
  • Det er uheldig at NRK lar et argument som baseres på en rent språklig-logisk analyse føres av en antatt språkekspert, noe som gir det ekstra tyngde, uten at det blir korrigert av noen med en tilstrekkelig motsvarende kompetanse. 

Man oppnår kanskje debatt med høy temperatur (Hegge var i hvert fall on fire), men prisen for det synes å være unødig høy all den tid de faktisk uttrykte meningene endte med å bli så misvisende og usaklige.

Foranledningen for Hegges deltagelse i debatten var en kommentar i mandagens Aftenposten, hvor han stilte spørsmål om psykiatere har for stor makt, både generelt, men særlig som oppnevnte sakkyndige i rettssaker, hvor deres uttalelser etter hans mening blir tillagt for stor betydning. Basert på en ubehagelig selvopplevd erfaring og noen historiske anekdoter som skulle demonstrere profesjonens manglende kompetanse, gikk han langt i å diskvalifisere psykiatrien som profesjon.

Om rettspsykiatriske uttalelser blir tillagt uforholdsmessig stor vekt i rettssaker, er faktisk et meget godt og interessant spørsmål, som jeg gjerne kunne tenke meg å få svar på, og som det burde være mulig å undersøke på en systematisk og vitenskapelig forsvarlig måte. Men også her bommer Hegge: Det kan meget vel være at psykiatrien er gjennomgående inkompetent, og at den burde legges ned, eller under administrasjon. Men det er ikke mulig å komme til en slik konklusjon basert på én egen erfaring og et knippe anekdoter. En slik slutning er i seg selv meget mer uvitenskapelig enn det Hegge anklager rettspsykiaterne for.

Oppsummert må konklusjonen bli at det som i Hegges kronikk og TV-opptreden kunne blitt interessante problemstillinger og viktige påfølgende debatter, drukner i en svak og overopphetet fremføring skjemmet av manglende språklig og vitenskapelig forståelse.

Av alle disse grunnene skal Hegge, og alle andre som etter dette er blitt litt interesserte i forskningsmetode, på tampen få en bokanbefaling: Boken heter Statistics Without Tears, er forfattet av Derek Rowntree, og tar, på en eksemplarisk pedagogisk måte, leseren i hånden på en vandring gjennom de viktigste statistiske grunnforutsetningene.

Fokuset er på kvantitative analyser – en psykiatrisk vurdering er i det alt vesentligste kvalitativ, selv om det etter hva jeg har fått med meg var noen kvantitative innslag i analysen av Behring Breivik – men boken gir likevel en glimrende innføring i metodisk tenkning, med særlig fokus på usikkerhet og de begrensninger man har når man skal trekke slutninger, og på umuligheten av en hundre prosent eksakt eller korrekt slutning om et fenomen i verden.

Et must for enhver prospektiv (og kanskje nåværende) forsker, men nyttig for enhver som skal lese og vurdere andres forskning, noe vi jo gjør stort sett daglig via oppslag i dagspressen.
Erik Wold. Pent smil, det kan ingen ta fra ham.

Til slutt, en bønn på vegne av vanvittig mange (les: særlig min mor, men jeg også da): Debatten blir litt uheldig ledet av NRKs Erik Wold. Han kunne med fordel pratet mindre og lytte mer (og bedre) – og sluttet å etterligne «same som snakker først høyt så lavt i en sånn kurve» i annenhver setning.