søndag 30. oktober 2011

Fritt skolevalg = enkjønnede skoler?

Enkjønnede skoler og kjønnsdelte klassetrinn forsvant på 60-tallet eller deromkring. Eventuell inndeling av elevgrupper etter kjønn reguleres per i dag av opplæringsloven § 8.2, som sier at
I opplæringa skal elevane delast i klassar eller basisgrupper som skal vareta deira behov for sosialt tilhør. For delar av opplæringa kan elevane delast i andre grupper etter behov. Til vanleg skal organiseringa ikkje skje etter fagleg nivå, kjønn eller etnisk tilhør.
Altså: skal det skje skal det være unntaksvis, og ha en pedagogisk begrunnelse. 

På vei tilbake hit?
Litt under radaren til de fleste av oss (antar jeg, for har ikke sett noen andre som har sagt eller skrevet noe om dette temaet), foregår det nå en utvikling i skolen som er på vei til å bringe oss tilbake til kjønnsdelte skoler – i hvert fall på videregående nivå, i hvert fall i Oslo. Dette skjer uten skolefaglig eller politisk debatt, og uten noe pedagogisk begrunnelse; årsaken er indirekte og systemisk, ikke bevisst eller planlagt.


Logikken er som følger: Det er fritt skolevalg til de videregående skolene. De videregående skolene i Oslo er geografisk så samlet at det er relativt små hindringer for de fleste elever i Oslo å velge skole utelukkende på bakgrunn av opplevd attraktivitet. I og med at jenter jevnt over både er mer utviklet når man kommer til slutten-av-ungdomsskole-alder, og jevnt over er mer pliktoppfyllende med sitt skolearbeid, får de jevnt over bedre karakterer enn gutter. Skolene er av meget ujevn kvalitet, og (uansett hva som er sannheten om skolenes relative innbyrdes kvalitet) har også et tilsvarende meget ujevnt rykte. Alle vil gjerne komme inn på de beste skolene, mens jentene vil, med utgangspunkt i jevnt over bedre karakterer, i større grad enn gutter kunne velge fritt blant de beste skolene (kjønnsdelt relativ valgfrihet er dermed også et tragikomisk resultat av dette).

Så: er summen av alt dette en tendens som vil utvikle seg mot mer og mer kjønnsdelte videregående skoler? Jeg har dessverre ikke noen særlig gode tall som kan underbygge mine antagelser,* men jeg tror at min oppfatning stemmer overens med virkeligheten, og at det er mulig å generalisere på bakgrunn av de erfaringer jeg har gjort meg – og jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er alene om å ha sett denne tendensen, og at det allerede er skoler med langt i overkant av 60 % av det ene kjønnet. Er det noen som kan opplyse denne analysen for meg?    

Om dette er en virkelighetsbeskrivelse som stemmer overens med virkeligheten, mener jeg at det er meget uheldig. I utgangspunktet er jeg ikke mot kjønnsdelt undervisning i noen tilfeller hvor det er gode grunner for at det skal være det – men jeg tror ikke på enkjønnede skoler. Forskning viser også at enkjønnede skoler ikke gir en spesiell faglig gevinst, men kan potensielt ha en negativ effekt, nemlig å skape en økning i kjønnsstereotypiske fordommer.

Likevel: klasser på rundt 30 med 6-8 jenter, gjennom et helt år, mener jeg er meget uheldig, og egentlig det verst tenkelige utfallet, sammenlignet med enten fullstendig kjønnsdeling, eller tilnærmet lik kjønnsfordeling: dette tror jeg kan skape negative klassekulturer som er uheldige både for guttene, for jentene, og for læringsmiljøet generelt.

Noen som merker at en søknad til et småforskprosjekt, eller en problemstilling til en master, eller kanskje noen kreative forslag til litt nytenkende skolepolitikk, er i ferd med å formulere seg i ens bevissthet? Ikke stritt imot, men la de skje!

Jeg vil fortsette å blogge om gleder og sørger ved fritt skolevalg, så følg med! Se også «Kloke lærere holder kjeft», som tar for seg en annen (ned?)side av den samme problematikken.

* Som alltid ellers: er min virkelighetsforståelse, antagelser, konklusjoner og eventuelle meninger unøyaktige grunnet manglende empiri, er jeg den første til å ønske meg korreksjoner, gjerne av noen som har et pålitelig tallmateriale. Tall er masse jobb å arbeide frem – men man kan jo ikke la være å blogge av den grunn...

torsdag 27. oktober 2011

Føkk Ole Torp

Og programmet hans Aktuelt, og Åse Kleveland, og Anders Giæver, og Bushra Ishaq og en eller annen blinderndust som var på tv i kveld (lenke her, men dette er dårlig tv, så ikke se om du ikke allerede har gjort det).

Jeg er vanligvis en svoren multikulturalist, og ville sikkert stått i første rekke i ABBs fremtidige hypotetiske eksekusjonspelotong hvis formål det ville ha vært å renske nasjonen vår for politiske korrekte svikere. Men verden sett gjennom Ole Torp og hans håndplukkede forsamling overlegne islamkritikklatterliggjørere, er jeg faktisk ikke interessert i å være en del av.

Gjennomført arroganse, en klar og gjennomtenkt regi for å latterliggjøre enhver form for anderledes tenkning, en klar og på forhånd gjennomtenkt regi for å mindregjøre den ene inviterte fra den gale siden i debatten, en åpenbart arrogant og udiskutabel måte å fremlegge fakta på, en opplagt regi for å bestemme hvilken side som skulle skåre poeng gjennom programmet og hvilken side som skulle tape poeng gjennom programmet – og en serie usmakelige hersketeknikker overfor den ene inviterte fra den gale siden – alt dette er faktisk helt uholdbart, burde krevet en uforbeholden unnskyldning fra den ansvarlige programleder eventuelt redaktør, og er ikke på noen som helst måte en seriøs kringkaster verdig.

Jeg har ikke tid eller overskudd til dette. Men jeg håper inderlig at noen bringer dette inn for pressens faglige utvalg, eventuelt kringkastingsrådet, for en saklig behandling. Slik programledning kan vi ikke være bekjente av, og bør vi ikke måtte betale for. NRK har et mandat overfor denne nasjons folk, og bør oppføre seg deretter. Ole Torp har ingensomhelst rett til å bruke sitt programs sendetid for politisk agitasjon. Om NRK sin ledelse oppfatter dette programmet som akseptabelt, så har vi et stort problem, og bør sporenstreks avvikle ordningen med en statlig kringkasting.

Puh. Skjerpings NRK! Dette er enda et lite skritt vekk fra et opplyst og sivilisert samfunn, som sammen med flere andre lignende programmer, samt politikken overfor kommentering under nettartiklene deres, ikke lover godt for fremtiden.

Ellers vil jeg anbefale boken Selvmordsparadigmet, skrevet av selveste «den hvis meninger ikke skal respekteres» (i Ole Torps selvsvake dusteverden), nemlig Ole Jørgen Anfindsen. Uansett hvem du er og hva du kan, lover jeg deg at du vil lære noe nytt. Løp og kjøp!

Forøvrig er jeg fullstendig enig i at Ole Torp bør lære seg folkeskikk.

Jeg har ellers skrevet mer om ytringsfrihet generelt, og debattklimaet i Norge post-22/7 spesielt, under etiketten «ytringsfrihet».

søndag 16. oktober 2011

Litt mer om IQ, Mensa, og hvor mye tjener vi egentlig?

Og (i) hvor mye bør vi tjene, og (ii) hvordan bør vi tjene det vi tjener – de evige spørsmål altså, for alle oss som er eller skal bli lærere.

Nå har disse blitt enda mer aktualisert i forbindelse med mediestyret (se for eksempel her og her) rundt forskningen om den historiske utviklingen av læreres IQ, og hva som er årsakene til og eventuelt løsningene på denne situasjonen.

Jeg har allerede kommentert lærer-IQ-forskningen, men etter å ha lest om og hørt representanter fra Mensa kommentere de samme tallene, har jeg vel kommet til at det vil være enda mer prekært og betimelig med en øvre heller enn en nedre IQ-grense for å bli lærer; og at mensamedlemsskap i særdeleshet bør være automatisk diskvalifiserende både for å bli lærer, men også helst for absolutt alle slags jobber med et minimum av ansvar og viktighet i samfunnet vårt (og da særskilt for blivende statsministere). Forøvrig stiller jeg meg bak denne kritikken mot utspillene fra Mensa.

Fremtidens fornøyde lektorkandidat?
Men så var det det med status, lønn og rekruttering: vi er alle selvsagt interesserte i å tjene bra, og vi vil gjerne at våre fremtidige kollegers rekruttering (og dermed kompetanse?) ikke skal bli en funksjon av lav status og dårlig lønn. Selv om en hel masse andre ting enn IQ er viktige for å bli en god lærer, bør vi ikke underslå at den ovenenvnte forskningen peker på et mer overordnet problem for lærerstanden, nemlig at vi ikke i dag rekrutterer fra de beste kandidatene, og at dette henger sammen med statusutviklingen for lærere.

Så hvor mye tjener lærere i Norge? Som så ofte ellers er det OECD som har fasiten: her er tallene over hvor mye lærere tjener, i Norge og sammenlignet med lærere innen OECD-området, og sammenholdt med nasjonal BNP.

Jan Arild Snoen kommenterer tallene på minerva.no, og skriver blant annet at norske lærere i større grad enn i de fleste andre land kan tjene mer utenfor det yrket de er utdannet for; erfaring gir mindre uttelling i Norge enn i de fleste andre land; og at norske lærere tjener brukbart, men at lønnsnivået i Norge er generelt høyt, slik at gode lærere fristes ut av skolen. Den overordnede konklusjonen ser ut til å være at «norske lærere tjener ikke dårlig sammenlignet med andre land, men det generelle lønnsnivået i Norge er så høyt at det blir vanskelig å rekruttere og holde på de beste».

Snoen viser avslutningsvis til et meget edruelig og forfriskende lite ideologisk (denne dommen er utelukkende basert på det jeg har lest av konklusjonene) forskningsprosjekt om belønningssystemer for lærere. Studien han viser til, har blant annet funnet at lærere responderer positivt til «performance pay schemes», men at det likevel er slik at «...  because taxpayers and their representatives want schools to build non-cognitive as well as cognitive skills, assessment based incentive schemes can never be more than one component of a broad system of incentives for educators».

Hva mener man så om dette? Bør vi alle tjene det samme, bør vår lønn utelukkende være en funksjon av målbare prestasjoner, eller er svaret et eller annet sted midt i mellom? Det er i hvert fall ikke noen tvil om at vi trenger gode måter å gjøre læreryrket attraktivt på: kvaliteten i skolen, og lærerstandens samlede kompetanse, er avhengig av at vi klarer å rekruttere, og å holde på, de beste kandidatene. Har du tanker om dette, eller gode forslag til løsninger? Kommenter gjerne under!

(Jeg har stjålet lenker, poeng, og tekst fra Ane Krogsæther Aarre og Klara Furuberg til denne posten.)

torsdag 13. oktober 2011

Lærere får lavere og lavere IQ

 - melder blant annet Aftenposten og nrk i dag. Empirien er kanskje litt tynn, men for oss som følger utviklingen i skolen, gir sunn fornuft fasit: Dette er selvsagt (i) sant, og (ii) et problem. Mulige årsaker (gradvis lavere lønn og status gjennom en årekke) og løsninger på problemet (høyere lønn og status) er diskutert i de nevnte artiklene (mer omfattende i papirutgaven av Aftenposten), og ellers opp og i mente gjennom de mange siste års skoledebatt.

Dette skal derfor heller handle om responsen på dette konkrete oppslaget. Utdanningsforbundet kommenterer saken på sine nettsider på følgende måte: «Vi er ikke bekymret for lærernes kompetansenivå. Men vi er sterkt bekymret over yrkets statusfall og rekrutteringsproblemer.»

Hm. Skulle man ikke tro at det vil være en viss samvariasjon mellom et yrkes relative status og evne til å rekruttere, og standens samlede kompetansenivå? Uten faktisk å forske på dette, er det jo umulig å vite sikkert – men det ville jo være merkverdig å tro at ikke læreres gjennomsnittlige kompetansenivå i hvert fall til en viss grad vil samvariere med hvor attraktivt det til enhver tid er å søke seg til yrket.

Videre skriver Utdanningsforbundet at «man må ha mange kvaliteter og ulike kompetanser for å bli en god lærer. God score på en IQ-test gjør deg nødvendigvis ikke til en god lærer». Nei, hvem kan vel si seg uenig i det. Likevel skulle man kanskje ønske seg lærere som både hadde mange ulike kvaliteter og kompetanser og var intelligente – fremfor uintelligente lærere med de ellers samme kvaliteter og kompetanser. Ja takk, begge (eller alle) deler.

Som vanlig ser det ut til at snurthet er det gjennomgående sentimentet i resepsjonen. Dette kan enhver lete seg frem til selv, så bare et lite eksempel her, fra en oppdatering på Face: «Det tristeste med journalistiske innfallsvinkler som dette, er at de som jobber i avisredaksjonene sannsynligvis ville ha fått opplyst at også journalisters "IQ" har sunket merkbart siden 1950-tallet. Man kan ane metodeproblemer nok til en hel masteroppgave.[...]». I neste setning foreslår vår for anledningen anonymiserte kommentator å oppgradere lærerutdanningen til et universitetsstudium.

Samlet virker reaksjonene fra den «lærerlojale» siden i denne saken å følge følgende litt vanskelig sjonglerbare logikk: «(i) lærerstanden består av flotte, høyt kompetente og engasjerte mennesker (som vi til enhver tid må se, støtte, og styrke), og (ii) – i en helt urelatert sak – så er det slik at vi trenger et skikkelig løft for å heve statusen til lærerne, slik at vi får de beste kandidatene til å søke seg til yrket.»

Som så ofte ellers i skolesaker, må vi helt ut på ytterste høyre fløy for å finne en fornuftens stemme: I mangel av noe(n) bedre, og selv om jeg er dundrende uenig i minst halvparten av utsagnet, blir det dermed kommentaren på Face fra Frp's skolepolitiske talsmann Tord Lien som får stå som endelig fasit her:

Bekymringsfullt. Kognitiv kapasitet er av grunnleggende betydning for å lykkes i lærergjerningen. For at vi skal lykkes med å få de beste lærerne til å bli i skolen må kompetanse, resultater for barns læringsutbytte og erfaring lønnes bedre, i tillegg til at vi må innføre 5-årig lærerutdanning.  
Se også «Litt mer om IQ, Mensa, og hvor mye tjener vi egentlig?»