lørdag 10. september 2011

Misnøyehåndtering

[Dette er en meget ordrik og omstendelig post. Derfor noen forslag til prioritert lesing: Liten tid: avsnitt 1, 2, 3, 6, 12: Litt mer tid: 1, 2, 3, 4, 8, 12. Veldig god tid: alt. Morfolog, syntaktiker, semantiker og/eller leksikograf med liten tid: 2, 9, 10, 11. (Blindern)student aktiv i utvalgsarbeid med liten tid: 2, 8.]

(1) - er et begrep som jeg har pønsket ut kliss alene, som jeg herved lanserer, og som jeg regner med kommer til å slå an. Jadda, noen har kommet meg i forkjøpet med selve ordet, men jeg planlegger å gjøre en bedre jobb med å fylle det med innhold (eller fyll det med innhold selv før du leser videre! Og blir du fornøyd/har dårlig tid, gå rett til avsnitt 8 for punchlinen).

(2) Definisjon: Misnøyehåndtering vil forekomme i det en aktør (den misnøyehåndterende, eventuelt misnøyehåndtereren) i en relasjon foretar et eller annet grep for å håndtere en annen part (den misnøyehåndterte, eventuelt misnøyehåndteranden) som inngår i den samme relasjonen sin misnøye. Vi forutsetter et asymmetrisk maktforhold, hvor grepet initieres av den part med relativt mer makt. Videre forutsettes det at parten hvis misnøye blir håndtert, ikke oppfatter at det er det som skjer – men derimot at grepet som tas er rett, betimelig, rettferdig, eller på annen måte akseptabelt og som det bør forventes. Håndteringen blir vellykket i det misnøyen forsvinner eller i hvert fall minker betraktelig hos den misnøyehåndterte, i hvert fall i så stor grad at fokuset på misnøyen blir erstattet med et annet fokus, og/eller at videre handling ikke motiveres av misnøye. Dette igjen tilsier at den misnøyehåndterende part på en eller annen måte er avhengig av den misnøyehåndterte, men da minus misnøyen. Endelig må det håndterende grepet være det som oppfattes av den håndterende part som det som med minst mulig kostnad oppnår den ønskede effekt – og at det egentlige målet ikke er grepet i og for seg selv, men derimot at det som misnøyen i utgangspunktet var rettet mot, får bestå eller blir videreført mest mulig uendret.

(3) Dette er teorien. Finner vi så eksempler fra for- eller samtidig historie som oppfyller alle kriteriene nevnt over?

Otto von Bismarck.
Misnøyehåndterer?
(4) Da Jernkansleren, Otto von Bismarck, introduserte et program for alders- og uførepensjon for arbeidere i den unge tyske nasjon sent på 1800-tallet, var det ikke fordi han var en menneskevenn og humanist, et varmt og empatisk menneske som følte med arbeiderne i deres lidelse. Otto var en beinhard realpolitiker, og innså for det første at arbeiderne var så misfornøyde at det gikk ut over deres produktivitet og dermed statsfinansene og nasjonens stabilitet, og for det andre at alternativet, mer radikale alternativer, var verre. Misnøyen måtte håndteres, og grepet som ble tatt, innebar å gi de misnøyde det (minste) de trengte for å rette fokuset tilbake til arbeidet snarere enn å agere på sin misnøye. (Og hvor nærliggende er det ikke å analysere FDRs New Deal 44 år senere på samme måte?)

Jens Stoltenberg. Misnøyehåndterer?
(5) Eller da Jens Stoltenberg brukte 80 millioner for å konvertere smeltearbeidere til dørbyggere da Hydro nedbemannet smelteverket i Årdal i 2005. Pengene ble brukt til å investere i bedriften Dooria (ja da, du gjettet det: de lager dører), som plaster på såret for et kriserammet lokalsamfunn, som helst ikke skulle slutte å stemme på Ap. Om dette var vellykket misnøyehåndtering er vel diskutabelt: dokumentene fra Innovasjon Norge som noen måneder tidligere klart slo fast at bedriften ikke ville bli levedyktig ble kjent for offentligheten, og Dooria i Årdal er i dag likvidert – men at intensjonen bak det grepet investeringen var, oppfyller kriteriene for misnøyehåndtering (og ikke at det for eksempel skulle være ment som en fornuftig investering i en bedrift med gode fremtidsutsikter) er det vanskelig ikke å måtte konkludere med.
Gro Harlem Brundtland.
Misnøyehåndterer?

(6) Eller de mekanismene som har gitt oss begrepene bærekraftig utvikling og grønn økonomi: dobbelthåndtering i 1992, da man simultant trengte å håndtere misnøyene til vekstkapitalister og bevarere, poetisk og uangripelig inkorporert i bærekraftig utvikling. I dag er det nok å putte grønn foran økonomi, som selvsagt er et tegn på at misnøyenivået som trenger håndtering, er betraktelig lavere. (Gitt dette, er det fristende å postulere at verdien av det misnøyehåndterende grepet som i det enkelte tilfellet blir tatt av misnøyehåndtereren, er en direkte funksjon av det antatte nivået observert misnøye hos misnøyehåndteranden.)

(7) Det problematiske og besnærende med de hertil beskrevne mekanismene innbygget i misnøyehåndtering er at det ligger i begrepets definisjon, og dermed i den enkelte saks natur, at det vil være tilnærmet umulig å påvise empirisk at en misnøyehåndtering har funnet sted. Forutsetningen er en handling som presenteres som noe annet enn det egentlig er, altså at det eksisterer en (bevisst eller ubevisst) bakenforliggende og (sett fra misnøyehåndtererens ståsted) ideelt sett skjult agenda. Dette gjør det imidlertid ikke mindre pregnant, virkelig eller virksomt. Og heri ligger også sjarmen i begrepet: man kan bruke det som en inngangsnøkkel til vill spekulasjon: man kan alltid allerede anta at det ligger noe mer og skumlere bak ethvert håndterende grep som tas; man kan analysere atferd, utsagn og omstendigheter og plassere disse innenfor kriteriene for definisjonen; og forhåpentlig slutte at misnøyehåndtering finner eller har funnet sted.

(8) Så derfor: neste gang du for eksempel treffer på en medstudent som opprømt forteller at han etter å ha klaget på emnesammensetningen på studieprogrammet sitt har blitt invitert til å delta i en hurtigarbeidende, bredt sammensatt arbeidsgruppe med mandat til å gjennomgå og revidere emnesammensetningene på programmet hans – så kan du jo spørre ham (eventuelt tenke i ditt stille sinn) om han er helt sikker på at han ikke er blitt misnøyehåndtert?

(9) Den ekstremt observante leser vil sikker innvende at denne dynamikken er beskrevet før, og med andre ord (koopteringsmekanismer, strategier for videreføring av et hegemoni (men obs obs: et kompromiss er noe helt annet)) – men jeg tror likevel det er rom og behov for misnøyehåndtering i vårt felles leksikon: det er umiddelbart forståelig, det er for vår tid, det er litt langt og rart og gøyalt å si, og det er fremfor alt ikke arvelig belastet eller nedtynget med ideologisk slagg (enn så lenge).

(10) Selvsagt kan man også kvalifisere misnøyehåndtering ytterligere: reaktiv misnøyehåndtering, proaktiv misnøyehåndtering, øyeblikksfokusert misnøyehåndtering, langsiktig misnøyehåndtering, vellykket og mislykket misnøyehåndtering, fordekt og åpenlys misnøyehåndtering, bevisst og ubevisst misnøyehåndtering, planlagt og spontan misnøyehåndtering, ekstrovert og introvert (hehe, bruk fantasien) misnøyehåndtering, og så videre, kombiner og/eller fyll gjerne ut selv.

(11) Til morfologen: Det som skiller den ovenstående beskrevne bruken fra den opprinnelige som jeg lenket til i avsnitt 1, er at begrepets innhold angir en relasjonell dynamikk og dermed et sett med funksjoner og tematiske roller som igjen forutsetter, og dermed skaper, komplett utfylte bøyningsparadigmer (altså MISNØYEHÅNDTEREV, MISNØYEHÅNDTERINGS, MISNØYEHÅNDTERERS, MISNØYEHÅNDTERANDS).

(12) Bruk og del! Dette slår an dere. Og er det ikke digg at vi har et språk med en iboende infinitt produktivitet? Norsk ruler!

(Takk til Kari-Anne Isaksen, Maria Lütken og EXFAC03-SPR for inspirasjon og input til denne posten.)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar